En frisk tann har ben som dekker nesten hele roten. Mikroskopiske små tråder fester roten til ben og tannkjøtt. Tannkjøttet beskytter den følsomme overgangen til benet. Tannkjøtt som er friskt blør ikke ved rengjøring f.eks med tanntråd. Om plakk får ligge igjen rundt tennene kan tannkjøttet bli betent. Da får det en mørkere farge, blør lettere, er ømt og klemmer ikke like godt rundt tannen.
Gifter fra visse bakterier i munnen irriterer vevet rundt tannen. Dette vevet forsvarer seg med en betennelsesreaksjon, kroppens naturlige forsvar mot bakteriene og deres gifter. I blant bryter betennelsen (inflammasjonen) ned også tannens feste. Benet rundt tennene trekker seg da sakte tilbake og mer tannfeste forsvinner.
Sakte blir nå lommen dypere – en ond sirkel har startet. Det finnes nå plass for mer tannsten og flere bakterier. I sluttfasen, når nesten alt ben rundt tannen har forsvunnet, blir tannen løsere. Betennelsen er nå omfattende og vanligvis oppstår hevelse og verking.
En ubehandlet tann med dype lommer betraktes snart som et fremmedlegeme av kroppen. Etterhvert støtes tannen ut og løsner. Tannkjøttet kan da vokse over hullet der tannen var og infeksjonen forsvinner. Men en tann har gått tapt.